Museumslaget for NVIM

Brakkene.

Da anlegget startet opp i 1906 var det ikke enkelt å finne seg en plass å bo. Noen fikk losji i uthusene hos bøndene i Tyssedal og Skjeggedal, noen lå i telt og noen under store steiner. Men ingeniørene holdt til på hotell inne i Odda og reiste ut og inn med hotellets motorbåt Etter kort tid blei det bygd ingeniørmesse og kontor, samtidig som ei spisebrakke og de fire første mannskapsbrakkene blei satt opp nede ved sjøen. Siden blei det bygd flere brakker lenger oppe.

” Brakkebyen”

Noen av brakkene blei bygd for bare å vare under sjølve anleggsdriften. Disse blei bygd der hvor folk jobba. Kortest mulig vei til jobben var motivet. Noen var plassert helt nede ved fjorden, noen langs rørgata helt opp til Lilletopp, og utenfor tverrslagene langs vanntunnelen videre til Skjeggedal. I Skjeggedal var det brakker ved både Inntaksdammen og Ringedalsdammen.

Bortsett fra noen brakker i Skjeggedal som fungerte som ” ferieboliger” for ansatte på Tyssefaldene og Nitriden, blei de andre revet etter hvert som det ikke var behov for de.
Her skilte ”Brakkebyen seg ut som mer varig. Hele området mellom kirka, broa over Toppelva, og Kvernhusteigen besto av i alt 17 brakker. Det var en egen bydel i Tyssedal som fikk navnet ”Brakkebyen”. Tyssefaldene eide og hadde vedlikeholdet. Etter hvert blei to av brakkene nr.516 og 517 overført til Nitriden. Mange av de som blei igjen etter anlegget bosatte seg der. Brakkene fikk navn, og skifta navn, etter hvem som bodde der.
”Lindstrømbrakka”

Brakka fikk navnet etter Erik Lindstrøm. Han kom første gang som rallar til Tyssedal i 1907. Etter et omflakkende liv fra anlegg til anlegg kom han tilbake og blei ansatt på Tyssefaldene, juni 1918 som ”brakkesjef”. Han gikk av med pensjon i februar 1948, nesten 71 år gammel. Han bodde i Brakke 514, fra han begynte på Tyssefaldene til han døde.
”Hernesbrakka”

Her bodde flere ”personligheter” i tidens løp. Både ”Olaves Steinpokker” og Ole Martin Olavesen hadde sin periode der.
Brakka fikk navnet etter Hernes eller ”Vill-Valdersen” som han også var kalt.

Hernesbrakka, ”Ruudbrakka” ”Sognabrakka” eller ”Moebrakka” ,”Kafebrakka” og ”Samvirkebrakka”, for ikke å glemme ”Frelsesarmebrakka”, som i perioder var reine ungdomshuset.

Brakkene var nummerert fra 500 og oppover.
Etter hvert var det ikke bare folk fra anlegget, eller Tyssefaldene som bodde der. Det var alle slags avskygninger. Arbeidsfolk fra Tyssefaldene og ”Bygningskommunen”, som i realiteten var Tyssefaldenes eget selskap. Anleggsarbeidere, folk fra Nitriden og bedriftene i Odda, pensjonister og enker.

”Brakkebyen” romma ganske mange folk. De som flytta inn var i sin beste alder med masse unger. Narheimsfamilien som kom til Tyssedal i 1913 bodde i en av de øverste brakkene frem til 1948. På det meste var de 11 med smått og stort. Med vegger uten isolasjon kunne en ikke være særlig var for lyder, verken dag eller natt.
”Jørgen Hattemaker”.
Alle må gjøre fra seg, men det var forskjell på folk der også. Noen hadde vannklosett. Andre hadde utedo med kagger som sjølsagt måtte tømmes med jevne mellomrom. Utedoene som tilhørte de øverste brakkene hadde en lem på baksida som skjulte kaggene. Når en dro kaggene fram måtte en være forsiktig så det ikke skvulpa over. Folk fra bygningskommunen hadde jobben. Vi hørte aldri at de klaga eller blei spysjuke. Noen måtte jo gjøre jobben.
Ungene derimot hadde mye moro med utedoen. En hobby som ikke var særlig populær hos de voksne var å åpne lemmen forsiktig mens folk satt på do, og slå de på rompa med en kjepp. Det var mer enn en gang at de fornødne kom springende ut med underbuksa ned på knærne. Hvis den ansvarlige blei tatt var det juling i vente.

”Et fristed”

Utedoen var også et fristed. Noen tok med seg aviser eller annet lesestoff. På tross av lukta blei de sittende i lang tid. Det var gjerne ei ekstra lang novelle som måtte leses ferdig.
Sjølhjelpne.
Overalt hadde folk griser, høns og geiter. Lotta Brandt, som bodde i en av brakkene sammen med sønnen Ivar,  hadde kaniner. Ganske mange angorakaniner. Men ho hadde de bare for kos. Ivar jobba på Zinken. Han var en personlighet som vil bli huska lenge. Da mora døde i 1955,  flytta han til Odda.
Gris husene vokste fram overalt. Folk samla på matavfall og annet spiselig som de ga grisen.
Slaktinga foregikk i de kjellerne som hadde gryte. Det var helt nødvendig med varmt vatn. I Ruud-brakke var det ofte slakting, kombinert med flere drammer. Det gikk som oftest bra, alt blei utnytta og flesket blei rettferdig fordelt. Urinblæra blei til fotball.

Ruudbrakka.

Det var Ruud familien som fikk brakka oppkalt etter seg. Ivar Ruud begynte som smed på Tyssefaldene i 1925 og var der til han slutta i 1956. Han var kunstsmed og lagde vakre stålamper som pryda mange hjem i dalen. Han smidde også mye av smijernet som pryder gravplassen Bergaflot i Odda.

Samvirkebrakka.

Den sto nedenfor Ruudbrakka. Her hadde de et såkalt kjøpelag der folk kunne kjøpe det de trengte av både mat og andre nødvendige ting. Den blei revet i 1937. Da blei det  bygd et nytt og moderne Samvirkelag nede på Kvernhusteigen, som dessverre blei nedlagt for noen år siden.

 

Hvem bodde i brakkene?

Brakkene 501, 502, 503 og 504 blei revet i forbindelse med utbyggingen av Kvernhusteigen, som var ferdig i ca 1924. Disse brakkene hadde ikke noe navn som jeg kjenner til. Brakke 509, som var Samvirkebrakka blei revet i forbindelse med det nye Samvirkebygget på Kvernhusteigen som sto ferdig i 1937. Brakke 512 og 513, husker jeg ikke, så de må ha blitt revet før min tid eller tidlig i barndommen Jeg kjenner heller ikke til om de brakkene hadde noe navn. Men Agnes Lervik fortalte med at de hadde dansa på golvet etter at veggene var revet.
Brakke 505 hadde flere navn. Noen kalte den for Markusbrakka. Andre for Lappedarius-, eller Malmbrakka. Midt på brakka var det et rom de kalte for Arbeidsstua. Den blei brukt til mange aktiviteter.

Brakke 506 var Frelsesarmebrakka. 507 der jeg blei født, bodde Angen og Kristiansen, og hadde ikke et eget navn. I 508 bodde Ivar Brandt med mora og i andre enden Træen/Olsenfamilien. 510 var Ruudbrakka, 511 var var Kafebrakka, eller Instanesbrakka. 514 var Lindstrømbrakka. 515 var var Moabrakka eller Stalheimsbrakka. 516 var Hernesbrakka, og 517 trur jeg passer best som Jensenbrakka.

Frelsesarmeen.

søndagskolen 1929

Det hele starta i 11.april 1919. Det var Tyssefaldene som ville ha Frelsesarmeen til Tyssedal. Kanskje i et håp om å få folk mer opptatt av Jesus enn av fylla. De etablerte seg i ei brakke, med leilighet og forsamlingslokale. Fritt hus og strøm med tilskudd fra både Tyssefaldene og Nitriden. De delte vanlige folk sine kår og hadde derfor stor tillit

Nærmeste nabo til Frelsesarmeen var ei lang brakke. På midten var det et lokale som blei kalt ”Arbeidsstua”. Der dreiv en med forskjellige sysler, brodering veving og treskjæring. I brakka bodde det også ungkarer som festa i tide og utide, men de lagde aldri noe trøbbel. Til det var respekten for Frelsesarmeen for stor.
Ei sangstrofe som ofte blei brukt og som viste romsligheten til Frelsesarmeen: ”Kom, kom, kom til Frelsarmeen, kom kor dritafull du er …………”. Melodien var ”Jesus elsker alle barna”

Til og med kommunistene sendte ungene sine på Frelsesarmeen. Frelsesarmeens ”Gud” passa nok bedre for folk i brakkene enn kirka sin.
Noen meter fra Frelsesarmeen sine lokaler var det en fast plass der både unge og gamle kasta femører på strek. Til det trengte de store mengder femører. Når det skulle veksles var det Frelsesarmeen som var løsningen. Ingen hadde så mye femører som de, og det var aldri nei og få.

I 30-åra blei lokalene ombygd slik at forsamlingslokale blei større.. Det var arbeidsledig ungdom, under ledelse av frelsesoffiser Kensland, som hadde det som sysselsettingsarbeid.

Det var mange som blei frelst på Frelsesarmeen. En av de frelste fortalte:

” Vi gikk fram og la oss på kne foran podiet, så vifta en fra Frelsesarmeen med et flagg og sa et eller anna. Så var vi frelst, og da lovte vi at vi skulle passe på hverandre så vi ikke banna, for da blei Jesus lei seg. Vi syns mye bedre om Jesus enn om Gud, sjøl om Jesus var sønnen. Han var greiere på en måte. Ligna mer på oss. Gud var mye høyere oppe og var mer skremmende. Jesus hadde jo rota seg borti horer, og ikke var han avholdsmann heller. Han passa mye bedre inn i brakkebyen enn Gud gjorde. Sjøl om Frelsesarmeen sin Gud var mer ålreit enn kirka sin Gud, likte vi Jesus best. Han var en av oss. Vi viste solidaritet. Når vi banna sa vi alltid unnskyld Jesus. Såpass skyldte vi han”.

Tidlig på 80 tallet blei brakka revet, som den siste i Brakkebyen.

 

Kilde Vidar Våde.

 

 

Tyssedal Kirke

Nedlegging av grunnsteinen 29. februar 1964

Det var ein stor dag for Tyssedalsfolket om laurdag 29. februar då grunnsteinen til kyrkja vart nedlagd. I ein mannsalder og meir har dei der ute sett fram til den dagen då Tyssedal skulle få sitt eige gudshus, og no er grunnsteinen lagd. Ein enno større dag blir det når kyrkja står ferdig og kan vigslast, venteleg mot slutten av året. Det var mildver med litt regn om laurdag, då den store høgti da vart halden på kyrkjetufta. Mykje folk var samla, serleg frå Tyssedal. Hogtida tok til med at direktør Hysing gav ei utgreiing om førebuingsarbeidet.. Deretter heldt sokneprest Kjellevold ein andakt. Biskop Juvkam heldt ein stutt tale og stod føre grunn steinnedlegginga. Som skikk og bruk er når nye kyrkjer blir reiste, vart det mura inn eit kopar skrin som inneheld opplysingar om kyrkja, teikningar av henne, dessutan ein Bibel, og norske myntar frå vår tid (også den nye 5 kronemynten). Skrinet er laga på verkstaden åt Nitriden. Under høgtida spela Tyssedal skulekorps. Ved same høve overleverte direktør Hysing på A.s Tyssefaldene sine vegne  Odda kommune skøyte på kyrkjetomten til ordførar Indrebø. Kvelden føreåt skipa Tyssedal kirkeforening til ei samkome i Festiviteten til inntekt for pryding av kyrkja. Det kom inn 1400 kroner og ved gudstenesta i Odda om kvelden var det ofring til kyrkja i Tyssedal. Det kom då inn 750 kroner.

Kilde Hardanger 4. mars 1964

I januar 1965 søkte byggekomiteen om ekstra tilskudd fra Odda kommune. Et flertall i Formannskapet vedtok å bevilge 75.00 kr til fullføring av kjelleren i kirka. Tidligere er det blitt bevilget 500.000 kr til Tyssedal kirke.

Kilde Hardanger 16. januar1965

Frå vigslehøgtida sundag 4. april 1965

Tyssedal har fått ei gild kyrkje, no gjeld det å fylla henne, sa bispen Dei var storheldige med veret om sundag dei som hadde til opåve å stå for kyrkjevigsla i Tyssedal. Kyrkja var fyllt til siste plass lenge før kyrkjetid. Mange slapp ikkje inn, men det i rigga opp høgtalarar og sett benker, så folk kunne sitja et og fylgja med. Skuleborn stod oppstilte langs vegen og gutekorpset spela. «Kyrja der er et gamalt hus> da presteprosisjonen kom. Kyrkjeklokkene kima utover dalen. Då prosisjonen, med bispen i inn i kyrkja, intok Moe på orgelet, prestani gjekk fram og avleverte kykjesølvet på altare.  Etter salmesongen gjekk prestene etter tur fram, som skikken er ved kyrkjevigsler, og las eit skriftstykke. Biskop Juvkam preika sa over teksten på Marie bodskapsdag. len først bar ban fram ei varm takk til alle som har gjort sitt til at Tyssedal no har fatt sitt eige gudshus, eit stilreint og tenlege hus, bade til gudstenester og til anna kyrkjeleg arbeid. Han ynskte Tyssedal til lukke med kyrkja dei har fått og vona at folket vil søkja hit og at kyrkja vil bli ei sterk makt i folkelivet. Dette er ikkje berre ei kyrkje. Det er ein heim for alt moderne kyrkjeleg arbeid, sa han. Sa vigsla han kyrkja til Guds ære. Tyssedal Mannskor song. Etter tenesta var slutt, var det overlevering. Formannen i bygge nemnda. Øyvind Svendsen, sa seg glad for at oppgåva er løyst. Det hadde vore eit ansvarsfullt, men interessant arbeid. Han bad ordføraren ta mot nyklane på kommunens vegner. Ordførar Indrebø takka byggenernnda og alle andre for vel ut ført oppgave og bad formannen i Odda sokneråd ta mot nyklane og varveitlinga av kyrkja. Formannen i soknerådet, Thorvald Nor heim, tok mot på soknerådet sine vegner og lova at kyrkja skulle bli hegna og verna om. Sa bar det ned i kjellaren, der alle, både dei som var inne og dei som var utanfor, vart trakterte med kyrkjekaffi. Etterpå gav kommunen ein middag pa Tyssedal Hotel for ca. 70 innbodne gjester. Formannen i soknerådet, Norheim, ynskte vel komen til bords. Ved desserten tok ordføraren ordet og kåserte morosamt om korleis kyrkja var vorten til, sett fra kommunen sin synsstad. Det var «Eventyret om fanten og kjerringa». Spikaren som dei kokte supe på var Tyssedal Kirkeforening, fanten var byggenemnda som alltid sa: Og formannskapet var kjerringa som stadig måtte finna fram meir. Og no ser me resultatet. Han takka pa kommunen sine vegner, og det vart bore fram ein stor blomedekorasjon til nemnda ved formannen Øyvind Svendsen. Fru Rabbe takka på vegne av Tyssedal Kirke forenlng for at dei no har fatt ein gamal draum oppfyllt. Sokneprest Olav Øystese fortal de minne fra arbeidet i Tyssedal Kirkeforening i 1930-åra. Hadde ein då visst at det ville ta kring 30 år før kyrkja kom, så hadde dei truleg mist motet. Han nemnde fru Marie Aanonsen (som var tilstades) og fru Mathiesen, som ikkje lenger er. mellom oss, som drivkrefter i arbeidet. Biskop Juvkam kom i sin tale inn på kor hyggeleg det hadde vore a fylgja arbeidet med dette kyrkjebygget, der samarbeidet hadde vore sa godt, og der alle har lagt godviljen til.

Hardanger der har ei rad av ærverdige gudshus fra Eidfjord til Røldal, og denne vil og svara sin plass i rekkja som representant for vår tid. Res. kap. Osvald Granborg ville gjerne nemna gamle prost Sortland ved dette høvet. Det var meininga at han skulle vore med i dag, men levedagane rakk ikkje til. Sjølv mintes han med glede tenestene i Tyssedal. Så takka Øyvind Svendsen for ufor tente blomar og gode ord. Arkitekt Aksel Fronth gav ei stutt utgreiding om byggearbei det. Det var nok sa at kyrkja vart dyrare enn etter den råma kommunen hadde drege opp i si tid. Men Tyssedal har likevel fatt ei billeg kyrkja når ein samanliknar med kva tilsvarande kyrkjer har kosta andre stader. Og det kan ein i stor mon takka ei dugande byggenemnd og du gande og interesserte handver karar for. Han måtte få nemna formannen i byggenemnda, Øyvind Svendsen serskilt. Det hen der ikkje ofte at ein er så heldig å ha ein formann i bygge nemndene som personleg er kvalifisert til a føra fagleg tilsyn med alt byggearbeidet. Han retta samstundes ei takk til dei som hjelpte til med det som kanskje var det vanskelegaste ved heile oppgåva i dette tilfelle interiøret, dr. theol. Helge Fæhn og fru Lein Lange. Thorvald Norheim las opp helsingstelegram frå overlege Jens Hoel og frue og brev frå Den norske Creditbank, Odda, med melding om at dei gjev kyrkja 1000 kroner som dei kan nytta til eit føremål etter eige ynskje.. Prost Kindingstad takka sa for både kyrkjekaffien og middagen Vigsledagen slutta med musikkandakt i kyrkja om kvelden. Der var tale av biskopen, fru Lein Lange greidde ut om kyrkjesymbola og dr. Fæhn om kyr kjeinteriøret. Dessutan var det stutte talar av prestane Bergo, Kjellevold og Kindingstad. Skulekorpset spela til opning, organist Kaare Moe preluderte, Tyssedal jentekor og Tyssedal Mannskor song. Eit felleskor song til slutt. Måndag hadde skuleborna fri dag og det var barnegudsteneste ved sokneprest Kjellvold. Etter på fekk dei brus og kaker

Kilde Hardanger 7. april 1965